1957-06-28

Lov om friluftslivet

Kapittel 1. Om ferdsel m.v.

§ 1. Hva som forståes med innmark og utmark.

Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Udyrkede mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område, reknes også like med innmark. Det samme gjelder område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.

Som utmark mener denne lov udyrket mark som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark.

§ 2. Ferdsel i utmark.

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.

Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke eieren med friluftsnemndas samtykke har forbudt slik ferdesl på nærmere angitte strekninger.

Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

§ 3. Ferdsel i innmark.

I innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsroimmet fra 30. april til 14. oktober. Denne ferdsesrett gjelder likevel ikke på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor almenhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.

Eier eller bruker kan - uansett inngjerding forby ferdsel over hage, plantefelt, høstsådd åker og gjenlegg (attlegg) også når marken er frosset eller snølagt, såfremt ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade.

Fylkesutvalget kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14. oktober.

§ 4. Ferdsel med motorvogn og hestekjøretøy.

Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat veg forby ferdsel med hestekjøretøy, moorvogn, (derunder sykkel med hjelpemotor) og parkering av motorvogn på eller langs vegen.

Ved offentlig veg er det tillatt å parkere i utmark, såfremt det ikke volder nevneverdig skade eller ulempe.

§ 5. Bompenger.

Når ikke annet er bestemt, kan det til dekning av kostnader for anlegg og vedlikehold etter løyve av kommunestyret (eller i dette tilfellet formannskapet) tas en rimelig avgift i bompenger for ferdsel på privat bru. Det samme gjelder for ferdsel på privat veg med hest eller kjøretøy. Det kan settes vilkår for slik løyve. Kommunestyret (formannskapets) vedtak i løyvesaker etter denne paragraf kan påklages til fylkesmannen i samsvar med forvaltningslovens regler.

§ 6. Ferdsel på sjøen og i vassdrag.

På sjøen er ferdsel med båt fri for enhver. Ferdsel på islagt sjø er også fri for enhver.

Om ferdsel på innsjøer og lever (åpent eller islagt vassdrag) gjelder reglene i vassdragsloven og lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

§ 7. Landsetting og fortøyning av båt.

Under ferdsel har enhver rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark. Det er ikke tillatt å nytte kai eller brygge uten eierens eller brukerens samtykke. Andre fortøyningsgreier (ringer, bolter o.l.) i utmark kan ikke nyttes dersom eieren eller brukeren har forbudt det. Eieren eller brukeren kan likevel ikke motsette seg bruk av slik fortøyningsgreier for kortere tid når bruken kan foregå uten utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.

§ 8. Bading.

Enhver har rett til å bade i sjøen fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodde hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.

For bading fra båt eller strand i innsjø eller annet vassdrag gjelder reglene i vassdragsloven.

§ 9. Rasting og telting.

Plass til rasting, solbad, overnatting eller liknende må ikke tas i innmark uten eierens eller brukerens samtykke.

I utmark må plass som nevnt i foregående ledd ikke tas til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Rasting eller telting må ikke skje når det kan medføre nevneverdig skade på ungskog, eller skogforyngelsesfelt. Telt må ikke settes opp så nær hus (hytte) at det forstyrrer beboernes fred og hvert fall ikke nærmere enn 150 meter. Reglene om avstand fra bebyggelse gjelder likevel ikke på område som særskilt er innredet for telting.

Telting eller annet opphold er ikke tillatt i mer enn 2 døgn om gangen uten eierens eller brukerens samtykke. Samtykke til lengre opphold trengs likevel ikke på høgfjellet eller på område fjernt fra bebyggelse, medmindre det må regnes med at opphldet kan medføre nevneverdig skade eller ulempe.

For tidsrommet umiddelbart før og under villreinjakten kan viltstyret på nærmere avgrenste høgfjellsområde forby eller regulere teltslåing som ikke skjer med samtykke av rette vedkommende og som kan være til ulempe for villreinjakten.

Telting og ferdsel må skje på eget ansvar for skade som dyr kan påføre personer, telt og andre eiendeler.

§ 10. Friluftsmøte m.v.

Friluftsmøte, idrettsstevne (f.eks. skirenn eller orienteringsløp) og liknende sammekomst som kan medføre nevneverdig skade eller ulempe, kan ikke holdes uten samtykke av eier eller bruker av grunn hvor avsperring foretas, samling, start eller innkomst finner sted eller hvor sammenstimling av folk for øvrig må påreknes.

Løype for skirenn, terrengløp eller liknende må legges slik at skade på skogforynging og ungskog og skade på gjerde såvidt mulig unngås.

Kapittel 2. Om ferdselsrettens utøving og innskrenkinger i ferdselsretten m.v.

§ 11. Ferdselskultur og eierens bortvisningsrett.

Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensysfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.

Grunnens eier eller bruker har rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig atferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe.

§ 12. Erstatning for skade og ulempe.

For skade og ulempe som noen volder under ferdsel eller opphold på annen manns grunn, gjelder alminnelige erstatningsregler.

§ 13. Sjikanøse stengsler og uheimlete forbudsskilt.

Eier eller bruker av grunn må ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeligjøre den ferdsel som er tillatt i denne lov, med mindre det tjener hans berettigete interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens ferdsel.

Uten særskilt heimel må ingen sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre at det er forbudt å ferdes eller bade på område hvor det er adgang til det etter denne lov.

Stengsel, skilt eller kunngjøring som er satt opp før denne lov trer i kraft, men som er uten heimel, skal være fjernet av grunnens eier eller bruker innen 6 måneder etter lovens ikrafttreden.

§ 14. Avgift for adgang til friluftsområde.

Ferdselsrett etter denne lov er ikke til hinder for at eier eller bruker kan kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket.

Kommunestyret kan med departementets godkjenning bestemme at avgift som nevnt ikke skal kunne tas uten særskilt løyve av kommunestyret (eller i tilfelle formannskapet). Det kan settes vilkår for slikt løyve. Kommunestyrets (formannskapets) vedtak i løyvesaker etter denne paragraf kan påklages til fylkesmannen i samsvar med forvaltningslovens regler.

§ 15. Regulering av ferdsel på visse friluftsområde.

Til regulering av ferdselen på område hvor utfarten er stor, kan kommunestyret med samtykke av eieren eller brukeren fastsette atferdsregler som enhver som ferdes på området plikter å følge. Reglene skal særlig ta sikte på å opprettholde ro og orden, verne dyre- og planteliv og fremme helsetiltak og sanitære forhold. Kommunestyrets vedtak trenger stadfesting av fylkesmannen. Departementet kan gi vegledende forskrifteer om reglenes normale innhold.

For område som staten eier eller har råderett over, kan vedkommende myndighet fastsette atferdsregler.

§ 16. Løyve til sperring av særlig utsatt område.

Blir en eiendom i særlig grad utsatt for almenhetens ferdsel , kan eieren eller brukeren få løyve til hel eller delvis sperring av eiendommen, når ferdselen gjør nevneverdig skade på den eller er vesentlig til hinder for den bruk som eieren eller brukeren ønsker å gjøre av den.

Løyve til sperring gis av fylkesutvalget for et bestemt tidsrom, ikke over 5 år av gangen. Før fylkesutvalget gjør sitt vedtak, skal jordstyret og tilfelle skogrådet samt friluftsnemnden i den kommune hvor eiendommen ligger og kommunestyret og fylkesfriluftsnemnden få høve til å uttale seg.

§ 17. Kunngjøring og klage i saker om ferdselsregulering eller sperreløyve.

Fylkesmannen sørger for at vedtak om atferdsregler etter § 15 første ledd og om løyve til sperring etter § 16 straks blir kunngjort i Norsk Lysningsblad og i en eller flere aviser som er alminnelig lest på stedet. Han kan også bestemme at vedtaket skal gjøres kjent ved oppslag på eiendommen eller på annen måte. Kunngjøring av vedtak etter § 15 første ledd skjer for vedkommende kommunes rekning, etter § 16 for vedkommende grunneiers (brukers) rekning. Vedtaket trer i kraft fra den tid fylkesmannen bestemmer, men ikke før kunngjøringen.

For vedtak om atferdsregler etter § 15 annet ledd gjelder reglene i foregående ledd tilsvarende, slik at den myndighet som har truffet vedtaket, trer i stedet for fylkesmannen, og kostnadene ved kunngjøringen bæres av staten.

Fylkesmannens vedtak etter denne paragraf eller etter § 15 og fylkesutvalgets vedtak etter § 16 kan bringes inn for departementet av eieren eller brukeren av den grunn vedtaket gjelder, av den kommune hvor grunnen ligger, av annen kommune som er interessert i at retten til ferdsel ikke innskrenkes på denne måte, eller av fylkesfriluftsnemnden i et interessert fylke.

§ 18. Krav om innløsning av særlig utsatt område.

Eier av grunn som nevnt i § 16 kan kreve at den fylkeskommune hvor eiendommen ligger, innløser det området som i særlig grad er utsatt for almenhetens ferdsel, når løyve til sperring er nekte av departementet, eller det må antas at løyve til sperring ikke er tilstrekkelig til å beskytte området, eller at nødvendig vakthold eller inngjerding blir uforholdsmessig kostbar.

Blir ikke saken ordnet i minnelighet, kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonsaker kap. 2, likevel slik at skjønnskostnadene skal erstattes eieren etter reglene i loven her § 31 tredje ledd. Skjønnet avgjør om vilkårene for innløsning er til stede, innløsningens og erstatningens størrelse.

Fylkeskommunen kan kreve sine utgifter med innløsningen godtgjort av den eller de kommuner som har nytte av det innløste område. Reglene i § 33 gjelder tilsvarende. Erstatningen kan også helt eller delvis dekkes av staten.

§ 19. Forholdet til andre lover.

Ferdselsretten etter denne lov gjelder med de atterhald som følger av annen lov eller av føresegner gitt i medhold av lov.

§ 20. Uttalelse av landbruksnemnd og friluftsnemnd.

Er det tvil eller uenighet om

Kapittel 3. Om friluftsråd og friluftsnemnder

§ 21. (Opphevet ved lov 8. juni 1990 nr. 16)

§ 22. Fylkesfriluftsnemnder.

I hvert fylke skal det være en fylkesfriluftsnemnd som velges av fylkestinget for 4 år om gangen.

Friluftsnemnden skal arbeide for å fremme friluftsformål innen fylket. Den har innen rammen av sitt budsjett rett til å opptre og i tilfelle reise søksmål på vegne av almenheten i alle saker av interesse for friluftslivet. Fylkesfriluftsnemnden har også rett tilo å reise innsigelse etter plan- og bygningslovens regler.

Utgiftene til nemnden bæres av fylkeskommunen.

Fylkeskommunen kan gi nærmere forskrifter om nemndens virksomhet. Fylkeskommunen kan legge nemndens gjøremål til en anne fylkeskommunal nemnd, og kan i den forbindelse nedlegge en tidligere valgt fylkesfriluftsnemnd.

§ 23. Kommunale friluftsnemnder.

Kommunestyret kan bestemme at det skal opprettes en friluftsnemnd i kommunen.

Nemnden skal arbeide for å fremme friluftsformål innen kommunen og kan etter kommunstyrets bestemmelse pålegges å vareta andre nærmere angitte oppgaver. Den har innen rammen av sitt budsjett rett til å opptre og i tilfelle reise søksmål på vegne av almenheten i alle saker av interesse for friluftslivet.

Utgiftene til nemnden bæres av kommunen. Forskrifter om dens virksomhet gis av kommunestyret.

Er ikke annet sagt, tar uttrykket friluftsnemnd i denne lov sikte på den kommunale friluftsnemnd hvor slik er opprette, men ellers på fylkesfriluftsnemnden. Kongen kan gi nærmere regler om forholdet mellom nemndene og om klagerett over avgjørelser truffet av de kommunale nemnder. Kommunestyret kan legge friluftsnemndas gjøremål til en annen kommunal nemnd.

Kapittel 4. Om byggeforbud m.v. og meldeplikt for byggverk eller utparsellering.

(Kapitlet opphevet ved lov 21 april 1989 nr. 17.)

Kapittel 5. Om tvangsinngrep, skjønn m.v.

§ 34. Friluftsmark.

Med Stortingets samtykke kan Kongen gjøre vedtak om at områder av statens grunn blir lagt ut til friluftsmark.

Kongen gir nærmere regler om almenhetens rett i område som staten har lagt ut som friluftsmark eller på annet måte båndlagt til fordel for friluftslivet.

§ 35. Inngrepsløyve for friluftslag.

Kongen kan gi lag som har til formål å fremme reise- og friluftsliv

Retten etter første ledd i bokstav a kan nyttes uten forutgående skjønn, likeså løyve etter bokstav b såfremt departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det. Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn om erstatning kan kreves og i tilfelle med hvilket beløp. Reglene i § 31 tredje ledd gjelder i så fall tilsvarende.

Ved merking av ruter skal eieren (eller brukeren) varsles i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter han seg merkingen, avgjør departementet om og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates.

Før løyve blir gitt etter første ledd bokstav b, skal eieren gis høve til å uttale seg. Departementet kan gi nærmere forskrifter om hvordan klopper og bruer m.v. skal være innrettet for at det ikke skal voldes skade eller utlempe for husdyrholdet eller andre næringsinteresser.

§ 36. Skjønn.

Når ikke annet er særskilt bestemt, gjelder reglene i lov 1 juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker kap 2, tilsvarende ved inngrep etter dette kapittel.

Skjønnet styres i lensmannsdistrikt av lensmannen.

§ 37. (Opphevet ved lov 23 okt 1959 nr. 3)

§ 38. (Opphevet ved 21 april 1989 nr. 17)

Kapittel 6. In straff og ikrafttreden m.v.

§ 39. Straff.

Den som forsettlig eller aktløst ferdes på eller under ferdsel volder skade eller ulempe på annen manns grunn når det ikke er tillatt etter denne lov eller annen særlig heimel, straffes med bøter for så vidt ikke forholdet rammes av strengere straffebud.

På samme måte straffes den som for øvrig forsettlig eller aktøst overtrer reglene i denne lovs Kapittel 1 eller i §§ 11 første ledd, 13 eller 14 eller bestemmelse gitt i medhold av §§ 14, 15, 24 eller § 25. første ledd.

§ 40. Stansing og fjerning av ulovlig byggverk m.v.

Blir noen bygning, inngjerding eller annet arbeid påbegynt i strid med forbud eller pålegg etter denne lov, kan fylkesmannen eller stedets kommune kreve arbeidet stanset.

Helt eller delvis oppført byggverk, stengsel, annen innretning, skilt eller kunngjøring som strider mot utferdiget forbud eller pålegg, kan fylkesmannen eller stedets kommune kreve fjernet på den skyldiges kostnad.

Om nødvendig kan politites hjelp kreves til gjennomføring av tiltak etter denne paragraf.

§ 41. Lovens ikrafttreden og oppheving av andre lover.

Denne lov trer i kraft 1. juli 1957.

Fra samme tid oppheves følgende lovbestemmelser: - - -


Lovens § 31 tredje ledd, som ble opphevet ved lov 21. april 1989 nr. 17, lød slik:

De lovbestemte kostnader ved underskjønnet skal erstattes eieren (brukeren) når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rtimelig grunn har forlangt skjønn. I den utstrekning det finnes rimelig kan erstaningssøkeren også tilkjennes erstatning for utgifter som har vært nødvendige til å vareta hans tarv under skjønnsaken.


Tastet inn, korrekturlest og HTML-isert av anonym bidragsyter#2. Denne lovteksten gjøres tilgjengelig på dugnadsbasis og vi tar intet ansvar for mulige feil. Dersom du trenger garantier om feilfrihet og oppdateringer kan Lovdata anbefales.