"Den første sprøyta var gratis..."

Apple prøver i disse dager å bygge opp en rekke "multimedia-sentre" ved akademiske institusjoner rundt om i Norge. I den anledning har de utgitt et temahefte kalt "Apples Multimedia senter" som skisserer hvordan slike senter skal fungere(1). Opplegget går ut på å tilby maskinvare til redusert pris; til gjengjeld forplikter institusjonene seg til å utvikle og/eller "oversette" programvare for Apple MacIntosh.

Ved første øyekast kan en slik avtale synes gunstig, først og fremst fordi Apple lover "ned mot 70% rabatt" av veiledende utsalgspris i stedet for de vanlige 40% som skoler allerede har. Dersom man ser litt nærmere på tilbudet og på den politikk Apple fører, kan avtalen vise seg å ble meget kostbar på lengre sikt.

Bakgrunn

For inntil noen år siden var det en allment akseptert praksis å ta i bruk kommandosekvenser fra andre programmer når man utviklet en ny applikasjon. For eksempel ble WordStar sine redigeringskommandoer brukt av en rekke andre produkter på begynnelsen av 80-tallet. Apple tilhører en liten gruppe selskap som på 80-tallet har prøvd å innføre en ny presedens i datalovgivning. De hevder at et programs brukergrensesnitt ("look and feel") er beskyttet av lov om opphavsrett. Dette har de via store advokatsalærer delvis fått gjennomslag for i retten.

Lotus påstår at regnearket 1-2-3 sitt menyhierarki ikke kan etterlignes, og Ashton-Tate har en lignende sak på gang. Apple hevder at MacIntosh sitt grafiske brukergrensesnitt er beskyttet. Xerox mener de i sin tid utviklet nettopp dette grafiske grensesnittet og har saksøkt Apple. Sannheten er at alle har lånt ideer fra andre (2) og ingen tenkte mer på det inntil den økonomiutdannede Sculley overtok som leder i Apple og skjønte at her kunne man tjene penger.

De som taper på en slik utvikling er programmererne og brukerne. Programmerere vil hele tiden måtte frykte å bli saksøkt dersom deres produkt skulle komme til å ligne et eksisterende program. Dette gjelder særlig programmerere som skriver såkalt "shareware" eller arbeider for små programvarefirmaer som ikke har ressurser til å ligge i evige rettsaker. Resultatet blir at vi ender opp med en liten gruppe store firmaer som styrer industrien.

Siden ingen programmer vil kunne bruke de samme kommandoer vil brukere måtte lære seg flere kommandosett. De fleste vil nok være enig i at ett sett kommandoer er ille nok.

I dag er vi så heldige at alle biler har noenlunde samme brukergrensesnitt. Dersom Apple hadde eksistert for 100 år siden og utviklet en bil i stedet for en datamaskin ville antagelig hvert bilmerke måttet utvikle en særegen måte å kontrollere sitt kjøretøy på. Gassen og bremsen ville ikke lenger stå på sine kjente steder. Store utviklingskostnader ville gjort bilene dyrere. Bileierne ville vært langt mer bundet til det bilmerket de hadde lært seg å operere, og reparasjoner ville blitt dyrere siden mekanikerne måtte ha kjennskap til et langt større spekter av ulike løsninger.

Et annet produkt som har blitt meget populært p.g.a. brukergrensesnitt er "qwerty"-tastaturet. Dersom Apple hadde utviklet skrivemaskinen ville følgen blitt at hver tastaturprodusent hadde måttet finne sin egen utforming. Brukerne ville sløst bort mye tid på å lete etter taster.

Parallellen er klar: dersom de store firmaene får gjennomslag for sine krav om opphavsrett til brukergrensesnitt i dataprogrammer vil databransjen stå i fare for å bli slik at produkter er dyre og tid sløses bort. For å kjempe mot denne utviklingen ble "League for Programming Freedom" stiftet for et drøyt år siden (3). Organisasjonen har aktivt markert motstand mot de ovenfornevnte selskap og oppfordrer til boikott av deres produkter. LPF respekterer opphavsrett til programkode, både i kilde- og binærform. De ovenfornevnte rettssaker finner sted i USA. Avgjørelsene gjelder formelt kun amerikanske forhold, men siden brorparten av all programvare utvikles der vil amerikansk praksis ofte bli til internasjonal praksis. Det er derfor relevante problemstillinger det er viktig å være seg bevisst.

Isolering

Tilbake til Apple Norge. Ved å søke om å bli et "multi-media senter" forplikter institusjonen seg til å utvikle programvare for MacIntosh. Problemet oppstår når man så ønsker å flytte denne programvaren over til andre maskinplattformer. Siden all programvare som utvikles for MacIntosh inneholder systemfunksjoner som er en del av det brukergrensesnitt Apple hevder er beskyttet vil man ikke kunne overføre programvaren til andre plattformer uten trussel om rettsak fra Apple. Dette fordi en komplett overføring også inkluderer brukergrensesnittet, f.eks. vil Apple neppe tillate at man tar med seg "severdighet"-symbolet i rullegardinmenyer. Dette strider klart mot tradisjonell akademisk frihet.

Mens resten av dataverdenen beveger seg mot åpne systemer og felles brukergrensesnitt (jfr. UNIX, Motif) kjører Apple sitt eget løp. Deres system er ikke kompatiblelt med noe annet på markedet, og institusjoner som satser på utstyr fra Apple vil finne seg låst til en leverandør.

Avtalen innebærer også at institusjonene får tilgang til "AppleLink" elpost, abonnement på et par publikasjoner, og Apple Norge lover å arrangere en årlig "konferanse" hvor deltagerne skal kunne fremlegge resultater av arbeidet. Det siste løftet er interessant. Tradisjonelle akademiske konferanser bruker kvalitet som grunnlag for deltakelse når presentasjoner aksepteres. knytte konferanser opp til en datamaskinleverandør der presentasjoner aksepteres på grunnlag av hva slags maskinutstyr som brukes er en tvilsom praksis.

Prisen

I motsetning til f.eks. IBM tolererer ikke Apple at andre firmaer kloner deres produkter. Klonekrigen i PC-verdenen gjorde datamaskinen til allemannseie ved å presse prisene nedover. Siden Apple er det eneste firmaet som produserer MacIntosh kan de selv sette prisnivået. Selv etter den siste prisnedsettelsen ligger de merkbart over det man betaler for en sammenlignbar IBM PC.

Dette er kanskje ikke så rart. Advokater koster penger. Advokater som får gjennomslag for et helt nytt prinsipp i en bransje koster masse penger. Disse utgiftene er det til sist kundene som må dekke.

Dersom man leser mellom linjene i den informasjon Apple Norge har gitt ut vil man også se at avtalen kan medføre andre økonomiske forpliktelser for sentrene. Vi leser: "Det vil bli stilt krav til den enkelte institusjon om hva den skal bruke et slikt senter til, hvilke konkrete utviklingsprosjekter den har tenkt å gjennomføre over en periode, *økonomiske rammer for innkjøp av nødvendig tilleggsutstyr..*" (vår utheving). Dette sammen med den nære tilknytningen sentrene vil få til den lokale forhandler tyder på at man forventer investering i betydelig tilleggsutstyr. En annen tjeneste sentrene antagelig vil gjøre Apple er å figurere i reklamepublikasjoner som AppleNYTT. Smilende bilder vil bli tatt ved siden av en MacIntosh, og intervjuobjektet vil fortelle hvordan maskinen revolusjonerte elevers skoleferdigheter.

"Multimedia"

Apple rosemaler fremtidens "multimedia" klasserom i sitt materiell, vi siterer: "Forestill deg et klasserom med et vindu som inneholder all eksisterende kunnskap". De prøver så å fremstille sin MacIntosh som det naturlige valg dersom man ønsker å leke med multimedia applikasjoner. Dette er i beste fall en overdrivelse. De fleste MacIntosher har ikke fargeskjerm, og selv de dyreste modellene har ikke støtte for digital video. Ytelsesmessig ligger MacIntosh sin prosessorfamilie langt etter det RISC-baserte UNIX arbeidsstasjoner tilbyr, og så lenge Apple insisterer på å forbli binærkompatibel med seg selv vil forskjellen bare øke.

Ifølge Apple skal maskinene brukes til "utvikling, eventuelt oversetting av programvare". De fagområder Apple forlanger at sentrene skal utvikle programvare i er stort sett rettet mot læring og utdanning. Alle er enige i at vi trenger god norsk programvare på dette feltet, men det innbefatter kun en liten del av det man vanligvis kaller "multimedia". Eksempelvis vil de fleste aktiviteter ved MIT Media Lab falle utenfor Apples rammer.

Når det gjelder "oversetting" er det uklart om det gjelder oversetting fra et annet (menneskelig) språk eller fra en annet operativsystem. Uansett vil det bety at man allerede har et program med lignende funksjonalitet, og stemmer ikke helt med Apple's vyer om noe nytt og revolusjonerende. La oss heller kalle det tigging om gratis arbeidskraft.

Det er også betenkelig at Apple skal kunne diktere norsk forskning og utvikling ved å bestemme hva maskinene skal brukes til og innen hvilke fagområder. Akademiske institusjoner burde forbeholde seg retten til å gjøre hva det måtte passe med datautstyr de kjøper, om ønskelig kaste det ut fra 9. etg. for å teste gravitasjonskraften.

Boikott!

Vi har prøvd å vise at Apple Norge sitt tilbud kun er et salgsknep for å rulle flere maskiner gjennom dørene, og for å få gratis arbeidskraft til å utvikle programvare. Alle salgsselskap har rett til å komme med tilbud, og den retten respekterer vi. Vi reagerer derimot på at Apple pakker salgsfremstøtene inn i "multimedia" silkepapir og knytter maskinene opp til bestemt bruk.

Den viktigste grunn til at ingen bør kjøpe en Apple MacIntosh i dag er den politikk firmaet fører i rettsalen. Vi mener slik oppførsel lett kan gjøre databransjen til et utrivelig (og dyrt!) sted, både for brukere og programmerere. Derfor: boikott produkter fra Apple, Lotus, Ashton-Tate og Xerox. Hold advokatene unna tastaturet; kos deg med det selv i stedet!

Meningene i dette innlegget er våre egne, og deles ikke nødvendigvis av de institusjoner som vi er tilknyttet.

H&kon Lie
Student ved MIT Media Lab
howcome@media-lab.media.mit.edu

Anders Christensen
Student ved Institutt for datateknikk og telematikk, NTH
anders@idt.unit.no

Fotnoter:

  1. Temaheftet er utgitt av Apple Computer AS, Postboks 333, 1322 Høvik. Vårt eksemplar ble innhentet hos en lokal forhandler.
  2. SRI og SAIL sto eksempelvis bak mye av det Xerox hevder er "sitt". Steven Jobs, Apples tidligere leder tilstår åpent at han fikk ideen til Apple Lisa og Apple MacIntosh ved et besøk hos Xerox sitt forskningssenter i Palo Alto. Se IEEE Spectrum 22(10), side 62-75.
  3. League for Programming Freedom ledes av Richard Stallman. Han står også bak GNU-prosjektet som har til formål å lage et operativsystem som er kompatibelt med UNIX, men som inneholder en rekke forbedringer. All GNU-kode er gratis tilgjengelig i kildeform og har på kort tid blitt meget populær. GNU og LPF er separate organisasjoner, men GNU-prosjektet er truet da brukergrensesnittet til forveksling minner om et velkjent produkt AT&T har har varemerke på.

League for Programming Freedom trenger flere medlemmer. Adressen er:

League for Programming Freedom
1 Kendall Square #143
P O Box 9171
Cambridge, Ma 02139
USA

howcome 971004