§ 1-1. Lovens formål.
Formålet med denne loven er
b) bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
§ 1-2. Lovens virkeområde.
Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for alle som oppholder seg i riket. Kongen kan gi forskrifter som begrenser anvendelsen av loven på personer som ikke er norske statsborgere, eller som ikke har bopel i riket. Kongen kan også gi forskrifter om anvendelse av loven på personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning til riket.
Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.
Kapittel 2. Ansvarsfordeling og administrasjon
§ 2-1. Kommunens ansvar for sosialtjenesten.
Kommunen er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter loven som ikke er lagt til fylkeskommunen eller til et statlig organ.
§ 2-2. (Opphevet ved lov 11 juni 1993 nr. 85 (i kraft 1 jan 1994, se dens III).)
§ 2-3. Sosialadministrasjonen i kommunene.
Kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av sosialtjenestens personell. Personalet er forpliktet til å delta i opplæring som blir bestemt, og som anses nødvendig for å holde deres kvalifikasjoner ved like. Kongen kan gi forskrifter om opplæringen.
§ 2-4. Fylkeskommunens ansvar.
Fylkeskommunen er ansvarlig for at de oppgaver som den er pålagt etter §§ 7-1 til 7-4 blir utført.
§ 2-3 annet ledd gjelder tilsvarende for fylkeskommunen.
§ 2-5. Statens oppgaver og myndighet.
Departementet skal
b) sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket,
c) gi de retningslinjer og instrukser som er nødvendige for å nå det mål som er nevnt i bokstav a,
d) arbeide for at det blir satt igang forskning som kan få betydning for løsningen av oppgaver etter loven,
e) sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning av personale, og at de som skal anvende loven ellers får forsvarlig veiledning,
f) sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som sosialtjenesten kan bruke, jf. § 3-5.
Departementet kan kreve at kommunale og fylkeskommunale organer som hører under denne loven, uten hinder av taushetsplikten gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at departementet kan utføre sine oppgaver etter første ledd. Det samme gjelder for institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som omfattes av kapittel 7 i loven. Departementet kan kreve adgang til alle institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som går inn under kapittel 7.
Kapittel 3. Sosialtjenestens generelle oppgaver
§ 3-1. Generell forebyggende virksomhet.
Sosialtjenesten skal gjøre seg kjent med levekårene i kommunen, vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer.
Sosialtjenesten skal søke å legge forholdene til rette for å utvikle og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet.
Gjennom informasjon og oppsøkende virksomhet skal sosialtjenesten arbeide for å forebygge og motvirke misbruk av alkohol og andre rusmidler, og spre kunnskap om skadevirkninger ved slik bruk.
Sosialtjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det.
§ 3-2. Samarbeid med andre deler av forvaltningen.
Sosialtjenesten skal medvirke til at sosiale hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer som har betydning for sosialtjenestens arbeid. Sosialtjenesten skal samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse de oppgaver som den er pålagt etter denne loven. Som ledd i disse oppgavene skal sosialtjenesten gi uttalelser og råd og delta i den kommunale og fylkeskommunale planleggingsvirksomhet og i de samarbeidsorganer som blir opprettet.
Blir det påvist mangler ved de tjenester som andre deler av forvaltningen skal yte til personer med et særlig hjelpebehov, skal sosialtjenesten om nødvendig ta opp saken med rette vedkommende. Er det uklarhet eller uenighet om hvor ansvaret ligger, skal sosialtjenesten søke å klargjøre forholdet.
§ 3-3. Samarbeid med frivillige organisasjoner.
Sosialtjenesten bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgaver som sosialtjenesten.
§ 3-4. Boliger til vanskeligstilte.
Sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpassing og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker.
§ 3-5. Informasjon.
Sosialtjenesten skal spre kunnskap om sosiale forhold og tjenester i kommunen.
Kapittel 4. Sosiale tjenester m.v.
§ 4-1. Opplysning, råd og veiledning.
Sosialtjenesten skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det.
§ 4-2. Tjenester.
De sosiale tjenester skal omfatte
b) avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid,
c) støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer,
d) plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,
e) lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.
§ 4-3. Hjelp til dem som ikke kan dra omsorg for seg selv.
De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d.
§ 4-4. Tiltak ved særlig tyngende omsorgsoppgaver.
De som har særlig tyngende omsorgsarbeid, kan kreve at sosialtjenesten treffer vedtak om det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og i tilfelle hva tiltakene skal bestå i.
§ 4-5. Midlertidig husvære.
Sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv.
§ 5-1. Stønad til livsopphold.
De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.
Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.
Departementet kan gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået.
§ 5-2. Stønad i særlige tilfeller.
Sosialtjenesten kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 5-1 ikke er til stede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.
§ 5-3. Bruk av vilkår
Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, se også § 5-4 tredje ledd og § 5-8. Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket, og ikke urimelig begrense stønadsmottakerens handle- eller valgfrihet. Vilkårene må heller ikke være i strid med andre bestemmelser i denne loven eller i andre lover.
Det kan stilles vilkår om at mottakeren skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen så lenge stønaden oppebæres.
§ 5-4. Stønadsformer.
Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester.
Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.
Er stønaden gitt som lån eller garanti for lån, skal vedtaket inneholde bestemmelser om lånevilkårene.
Hvis det på grunn av særlige forhold må antas at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i samsvar med vilkår som er fastsatt (jf. § 5-3), kan det vedtas at stønaden helt eller delvis skal gis i form av varer og tjenester.
§ 5-5. Utbetaling av stønad.
Når det ikke er truffet vedtak som nevnt i § 5-4 fjerde ledd, skal stønaden utbetales til den som har søkt om stønad. Dersom stønaden skal komme flere til gode, kan det bestemmes at den skal deles mellom dem.
§ 5-6. Følgen av at det er gitt uriktige opplysninger.
Har noen fått utbetalt stønad fordi vedkommende, eller noen som har handlet på vedkommendes vegne, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet opplysninger, kan det vedtas at bidraget skal betales tilbake, eller at en avtale om lån eller garanti for lån skal falle bort.
§ 5-7. Inndrivelse av lån og andre former for dekning.
Krav på tilbakebetaling av lån er tvangsgrunnlag for utlegg. Det samme er krav som er oppstått fordi sosialtjenesten har innfridd et garantiansvar og tilbakebetalingskrav som bygger på § 5-6.
§ 5-8. Refusjon i underholdsbidrag.
Stønad som blir gitt i påvente av at søkeren får avgjort krav om underholdsbidrag, kan gis på vilkår av at retten til underholdsbidrag skal overtas av sosialtjenesten, som kan la kravet om underholdsbidrag inndrive etter de regler som ellers gjelder for slike krav. Det samme gjelder stønad som blir gitt fordi underholdsbidraget ikke betales.
Folketrygdens refusjonsrett etter lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott § 10 og etter § 12-3 fjerde ledd i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd har fortrinnsrett overfor sosialtjenestens refusjonsrett etter første ledd.
§ 5-9. Refusjon i ytelser fra folketrygden m.m.
Dersom en stønadsmottaker med tilbakevirkning får innvilget ytelser etter lov om folketrygd eller lovene om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr. 21 og 22, kan sosialtjenesten kreve hel eller delvis refusjon i det beløp som skal etterbetales, til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Er stønadsmottakeren gift, kan det kreves refusjon etter regelen i første punktum også hos ektefellen så fremt stønaden er kommet ektefellen til gode.
§ 5-10. Refusjon i krav på tilbakebetaling av skatt.
Dersom en stønadsmottaker har krav på et overskytende skattebeløp etter skatteavregningen, kan sosialtjenesten kreve refusjon i dette beløp for sosialhjelp utbetalt stønadsmottakeren i samme år. Er stønadsmottakeren gift, kan det kreves refusjon etter regelen i første punktum også hos ektefellen så fremt stønaden er kommet ektefellen til gode.
Kapittel 6. Særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere
§ 6-1. Hjelpetiltak.
Gjennom råd, veiledning og hjelpetiltak, jf. §§ 4-1 § 4-2, skal sosialtjenesten hjelpe den enkelte til å komme bort fra misbruk av alkohol og andre rusmidler. På tilsvarende måte skal det gis råd, veiledning og hjelp til vedkommendes familie.
Når det er behov for det og klienten ønsker det, skal sosialtjenesten sørge for et behandlingsopplegg. Dette opplegget kan blant annet omfatte oppnevning av støttekontakt, etablering av støtteopplegg på arbeidsplassen og kontakt med primærhelsetjeneste eller spesialisttjenester.
Dersom slik hjelp utenfor institusjon ikke er tilstrekkelig, skal sosialtjenesten sørge for plass i en egnet behandlings- eller omsorgsinstitusjon. Kan behovet for slik institusjonsplass ikke dekkes, skal sosialtjenesten om nødvendig sørge for midlertidige tiltak.
Sosialtjenesten skal følge opp klienten i behandlingsopplegget gjennom samtaler og om nødvendig hjemmebesøk, og ved å legge til rette nødvendige tiltak ved avslutningen av et eventuelt institusjonsopphold.
§ 6-2. Tilbakehold i institusjon uten eget samtykke.
Dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig, kan det vedtas at vedkommende uten eget samtykke kan tas inn i en institusjon for undersøkelse og tilrettelegging av behandling. Og holdes tilbake der i opptil tre måneder.
Et vedtak etter første ledd kan bare treffes dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredstillende hjelp sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen.
Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 9.
Sosialtjenesten kan la være å sette et vedtak i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen seks uker, faller det bort.
Et foreløpig vedtak etter første ledd kan treffes av sosialtjenesten dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende om vedtak ikke treffes og gjennomføres straks.
Er det truffet foreløpig vedtak, skal et forslag sendes fylkesnemnda innen tre uker. Dersom saken ikke er sendt til fylkesnemnda innen denne fristen faller vedtaket bort.
§ 6-3. Tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke.
Når en rusmiddelmisbruker blir tatt inn i en institusjon på grunnlag av eget samtykke, kan institusjonen sette som vilkår at misbrukeren kan holdes tilbake i opptil tre uker regnet fra inntaket.
Ved opphold i en institusjon med sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder kan det også settes som vilkår at misbrukeren kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake. Tilbakehold kan bare skje opptil tre ganger for hvert opphold. Dersom misbrukeren rømmer, men blir brakt tilbake innen tre uker, regnes utgangspunktet for tilbakeholdsfristen fra det tidspunkt misbrukeren er brakt tilbake til institusjonen.
Samtykket skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Før misbrukeren gir sitt samtykke, skal han eller hun gjøres kjent med eventuelle vilkår som nevnt i første og annet ledd.
Et barn over 12 år med rusproblemer kan tas inn i institusjon på grunnlag av samtykke fra barnet selv og de som har foreldreansvaret. Har barnet fylt 16 år, er barnets samtykke tilstrekkelig.
§ 6-4. Særlige krav til fylkeskommunens plan.
I fylkeskommunens plan skal det særskilt fastsettes hvilke institusjoner som skal kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter § 6-2 og samtykke som nevnt i § 6-3.
Kongen kan gi forskrifter om utforming av slike institusjoner.
Kapittel 7. Institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester
§ 7-1. Fylkeskommunens ansvar for institusjoner for rusmiddelmisbrukere.
Fylkeskommunen har ansvaret for etablering og drift av institusjoner med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere.
Første ledd gjelder ikke institusjoner som hører under en annen lov.
§ 7-2. Fylkeskommunens plan for institusjoner som nevnt i § 7-1.
Fylkeskommunen skal utarbeide en plan for løsningen av de oppgaver som er nevnt i § 7-1. Planen skal vise hvordan fylkeskommunen vil dekke aktuelle og framtidige behov for institusjonsplasser når det tilbud som finnes i institusjoner under andre lover er tatt i betraktning. Den skal angi i hvilken utstrekning en skal søke dekket behovet ved å ta private og kommunale institusjoner med i planen ved avtale som nevnt i § 7-4.
Departementet kan gi veiledende retningslinjer om innholdet.
Planen skal sendes departementet til uttalelse.
§ 7-3. Samarbeid mellom fylkeskommuner.
Flere fylkeskommuner kan samarbeide om de oppgaver som er fastsatt i §§ 7-1 § 7-2. Departementet kan påby slikt samarbeid hvis det er påkrevd for å sikre institusjonstjenesten.
§ 7-4. Innpassing av kommunale og private institusjoner i fylkeskommunens plan.
I samsvar med det som er fastsatt eller forutsatt i planen, jf. § 7-2, kan fylkeskommunen inngå avtale med kommunale og private institusjoner om at fylket skal disponere institusjonsplasser og/eller polikliniske tilbud.
Blir det inngatt avtale som nevnt i første ledd, skal fylkeskommunen dekke driftsutgiftene etter et godkjent budsjett. Institusjonen skal følge de regler for budsjett, regnskap og revisjon som gjelder for fylkeskommunens egne institusjoner. Kongen kan gi forskrifter om hva som skal regnes som driftsutgifter.
Avtalen skal inneholde en bestemmelse om hvor lang tid den skal gjelde for. lnnebærer avtalen at fylkeskommunen skal bidra til nedbetaling av gjeld, eller den på annen måte ved tilskudd vil bidra til øking av egenkapitalen, skal avtalen inneholde en bestemmelse om sikkerhet for fylkeskommunen for kapitalopplegget.
§ 7-5. Kommunens ansvar for boliger med heldøgns omsorgstjenester.
Kommunen har ansvaret for planlegging, etablering og drift av boliger med heldøgns omsorgstjenester for dem som på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker har behov for det. Om planleggingen og planens innhold gjelder lov av 19. november 1982 nr. 68 om planlegging av og forsøksvirksomhet i sosialtjenesten og helsetjenesten i kommunene. Om samarbeid mellom kommuner og om avtale med private eiere gelder §§ 7-3 § 7-4 i loven her på tilsvarende måte.
Første ledd gjelder ikke boliger med heldøgns omsorgstjenester som hører under en annen lov.
§ 7-6. Inntak i og utskriving fra institusjon som nevnt i § 7-1 og bolig som nevnt i § 7-5.
Fylkeskommunen og kommunen skal gi regler for hvordan inntak og utskriving skal besluttes. Kongen kan gi forskrifter om hva reglene skal inneholde.
Er det vedtatt etter regler gitt i medhold av første ledd at en person skal ha plass i en institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, kan institusjonen eller boligen ikke nekte å ta imot vedkommende. Beboeren kan ikke utskrives mot sin vilje før den fastsatte eller forutsatte tid for oppholdet er ute, så fremt vedkommendes forhold ikke gir en saklig grunn for utskriving. Når utskrivingen bør medføre tiltak fra sosialtjenestens side, skal utskrivingen varsles i god tid på forhånd.
Hvis oppholdet bygger på vedtak som nevnt i § 6-2, kan beboeren ikke utskrives før tiden uten samtykke fra sosialtjenesten.
Uenighet om inntak eller utskriving kan kreves avgjort av fylkesmannen.
§ 7-7. Samarbeid med institusjoner som hører under andre lover.
For personer som det blir vurdert å plassere i en institusjon under en annen lov, skal fylkeskommunen sørge for at det blir etablert et samarbeid mellom sosialtjenesten, fylkeskommunen og disse institusjonene. Fylkeskommunen skal gi regler om hvordan dette samarbeidet skal organiseres. Kongen kan gi forskrifter om samarbeidsordninger, herunder om plikt til å delta i samarbeidsgrupper o.l.
§ 7-8. Generelle krav til institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester.
For å sikre en forsvarlig standard på de institusjoner som er tatt inn i fylkeskommunens plan og de boliger med heldøgns omsorgstjenester som er tatt inn i kommunens plan, kan departementet gi veiledende retningslinjer om bygninger og utstyr, om bemanning og de ansattes utdanning m.m.
§ 7-9. Tilsyn.
Fylkesmannen skal føre tilsyn med at institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som er tatt inn i fylkeskommunens og kommunens planer, drives i samsvar med denne loven, forskrifter til loven og den planen som er fastsatt.
Finner fylkesmannen at institusjonen eller boligen drives uforsvarlig, kan han gi pålegg om å rette forholdet.
Til å føre løpende tilsyn kan fylkesmannen oppnevne tilsynsutvalg. Kongen kan gi forskrifter om tilsynsutvalgenes arbeidsområde og sammensetning.
§ 7-10. Private institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som ikke er tatt inn i fylkeskommunens eller kommunens planer.
Kongen kan gi forskrifter om bygninger og utstyr, om bemanning og de ansattes utdanning m.m. for institusjoner og boliger som ikke er innpasset i fylkeskommunens eller kommunens plan, og om at slike institusjoner og boliger skal stå under tilsyn, jf. § 7-9. Kongen kan også gi forskrifter om regnskapsføring og om innsyn for offentlig myndighet i regnskapene.
Finner fylkesmannen at en institusjon eller bolig som står under tilsyn drives uforsvarlig, kan han gi pålegg om å rette på forholdet eller å nedlegge driften.
Vil sosialtjenesten gi økonomisk støtte til et tiltak som ikke er innpasset i fylkeskommunens eller kommunens plan, eller bruke tiltaket som en del av sitt omsorgs- og behandlingstilbud, må den undersøke og følge med i at det drives i samsvar med denne loven og de forskrifter som gjelder for den, og at det ellers drives på en forsvarlig måte.
§ 7-11. Rettigheter under opphold i institusjon/bolig som omfattes av dette kapittel.
En institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester skal drives slik at beboerne selv kan bestemme i personlige spørsmål og ha det samkvem med andre som de selv ønsker, så langt det er forenlig med formålet ved oppholdet og med institusjonens/boligens ansvar for driften, herunder ansvaret for trygghet og trivsel.
Beboerne skal ha rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonen/boligen med de begrensninger som institusjonen/boligen fastsetter av hensyn til behovet for trygghet og trivsel. Er en person plassen i en institusjon pa grunnlag av et vedtak eller samtykke som nevnt i § 6-2 eller § 6-3, kan institusjonen begrense adgangen til å forlate institusjonen i den utstrekning det er nødvendig etter vedtakets formål.
Det er ikke tillatt
b) å bruke innelåsing i enerom eller andre tvangstiltak med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav a),
c) å føre kontroll med beboernes korrespondanse med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav b).
Kongen kan gi forskrifter
b) med sikte på å hindre at rusmidler eller farlige gjenstander bringes inn i institusjonen/boligen,
c) om forvaltning av beboernes midler.
§ 7-12. Forskrifter om hva som skal regnes som institusjon/bolig med heldøgns omsorgstjenester.
Kongen kan gi forskrifter om hva som skal regnes som institusjon/bolig etter dette kapitlet, og om rett for fylkesmannen til å avgjøre tvilstilfeller. Kongen kan også gi forskrifter om de spesialisttjenester som skal være knyttet til de institusjonene som er nevnt i § 7-1 første ledd.
§ 7-13. Forskrifter om plikt til å opprette plasser for akutt hjelp.
Kongen kan gi forskrifter om at fylkeskommunen skal ha plasser for akutt hjelp for rusmiddelmisbrukere.
§ 8-1. Anvendelse av forvaltningsloven.
Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i loven her.
Avgjørelser om tildeling av sosiale tjenester skal regnes som enkeltvedtak. Er det flere som samtidig søker en tjeneste det er knapphet på, regnes de likevel ikke som parter i samme sak. Og en søker som mener seg forbigått, kan ikke klage over at en annen har fått ytelsen.
Kongen kan gi forskrifter om at forvaltningsloven skal gjelde for avgjørelser som blir tatt mens klienter oppholder seg i institusjon og bolig med heldøgns omsorgstjenster.
§ 8-2. Anvendelse av forvaltningsloven på private institusjoner.
For private institusjoner, eller boliger med heldøgns omsorgstjenester som er tatt inn i fylkeskommunens eller kommunens plan etter §§ 7-4 og 7-5, gjelder forvaltningsloven for klientsaker, med de særregler som er fastsatt i loven her, jf. § 8-1.
§ 8-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen.
Et barn under 18 år skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det.
Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 12 år og forstår hva saken gjelder. I en sak som gjelder tiltak overfor rusmiddelmisbrukere under 18 år, skal barnet alltid regnes som part.
§ 8-4. Plikt til å rådføre seg med klienten.
Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med klienten. Det skal legges stor vekt på hva klienten mener.
§ 8-5. Innhenting av opplysninger.
Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med klienten eller slik at klienten har kjennskap til innhentingen.
I saker som gjelder tjenester etter denne loven kan sosialtjenesten kreve opplysninger fra andre offentlige organer. Like med offentlige organer regnes organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Har klienten ikke samtykket i at opplysningene blir innhentet, skal spørsmålet om opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt, avgjøres etter de taushetsbestemmelser som gjelder for avgiverorganet.
§ 8-5 a. Folkevalgts organs sammensetning i klientsaker.
Dersom folkevalgt organ etter kommunestyrets beslutning skal behandle saker vedrørende enkeltklienter etter denne lov, skal organet ha fem medlemmer.
§ 8-6. Klage over sosialtjenestens og helse- og sosialstyrets vedtak.
Enkeltvedtak som sosialtjenesten har truffet, kan påklages til fylkesmannen.
Første ledd gjelder ikke saker som etter kapittel 9 hører under fylkesnemnda.
§ 8-7. Fylkesmannens kompetanse i klagesaker.
Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Når det gjelder prøvingen av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig.
Dersom et vedtak som gir klageren medhold ikke kan settes i verk straks, kan fylkesmannen bestemme at det straks skal settes i verk midlertidige tiltak som kan dekke det øyeblikkelige behov.
§ 8-8. Taushetsplikt.
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for sosialtjenesten eller en institusjon etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.
Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til sosialtjenesten eller institusjonen å gi slik opplysning.
Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme sosialtjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.
Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.
§ 8-8 a. Opplysningsplikt til barneverntjenesten.
Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal personellet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter personellet å gi slike opplysninger.
§ 8-9. Bistand fra politiet.
Politiet har plikt til å yte bistand ved fullbyrdelse av tvangsvedtak overfor rusmiddelmisbrukere.
Kapittel 9. Saksbehandlingen i tvangssaker
§ 9-1. Fylkesnemndas myndighetsområde.
I hvert fylke skal det være en nemnd --- fylkesnemnda for sosiale saker --- som skal avgjøre saker om tiltak for rusmiddelmisbrukere etter § 6-2.
§ 9-2. Fylkesnemndas sammensetning.
Til å gjøre tjeneste i fylkesnemnda skal departementet oppnevne
b) et utvalg av sakkyndige, og
c) et alminnelig medlemsutvalg.
Oppnevningen gjelder for fire år om gangen. Om oppnevning av utvalg som nevnt i første ledd bokstav c skal det innhentes forslag fra fylkeskommunen.
Kongen kan bestemme at flere fylker skal ha felles nemnd.
§ 9-3. Fylkesnemndas sekretariat.
Fylkesmannen skal være sekretariat for fylkesnemnda.
§ 9-4. Innledning til sak som nevnt i § 9-1 første ledd.
En sak som nevnt i § 9-1 første ledd innledes ved at sosialtjenesten utarbeider forslag om tiltak etter vedkommende bestemmelse. I forslaget skal sosialtjenesten redegjøre for de omstendigheter den legger til grunn for det tiltak som den forutsetter skal settes i verk. De skriftlige uttalelser og forklaringer som forslaget bygger på, skal vedlegges, og det skal opplyses om hvilke personer som skal gi forklaring for fylkesnemnda.
Sosialtjenesten skal som regel være representert av en advokat under saken.
Dersom forslaget skal forelegges et folkevalgt organ, jf. § 8-5 a, skal forslaget, dersom organet er enig, med eventuelle merknader omgående sendes til fylkesnemnda. Haster saken, kan den sendes til nemnda uten at den er forelagt det folkevalgte organet på forhånd.
§ 9-5. Oppnevning av fullmektig for den private part m.m.
Har den private part ikke allerede engasjert advokat, skal fylkesnemndas leder eller sekretariat sørge for at det blir utpekt advokat for parten. Advokaten skal omgående gjøres kjent med forslaget og de vedlagte dokumenter, og gis frist for skriftlig framstilling, framlegging av dokumenter, og opplysning om hvilke vitner han eller hun ønsker å føre. De begrensninger i partens rett til å se saksdokumenter som er fastsatt i forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav c, og i annet ledd, gjelder ikke for disse dokumentene.
§ 9-6. Fylkesnemndas sammensetning i den enkelte sak.
I den enkelte sak skal fylkesnemnda sammensettes av lederen og to medlemmer som lederen utpeker fra hvert av de utvalg som er nevnt i § 10-2 første ledd bokstav b og c. Er partene enige, kan lederen bestemme at det ikke skal oppnevnes sakkyndige medlemmer.
Lederen kan tilkalle sakkyndige utenfor utvalget. De skal ikke delta i avgørelsen.
§ 9-7. Inhabilitet.
Om inhabilitet for fylkesnemndas medlemmer og sakkyndige, og om prøving av inhabilitetsspørsmålet, gjelder bestemmelsene i domstolloven kapittel 6.
§ 9-8. Forhandlingsmøte.
Møte med partene for gjennomgåelse av saken samt dokumentasjon og vitneførsel skal holdes snarest, og hvis mulig innen en uke etter at fylkesnemnda mottok saken. Nemndas leder kan bestemme at saken skal avgjøres uten et slikt møte dersom partene er enige om det.
Den private part skal innkalles til møte som nevnt i første ledd, og gis anledning til å uttale seg. Saken kan fremmes selv om han uteblir.
Om vitneplikt og vitneførsel og om plikt til å legge fram dokumentbevis, gjelder bestemmelsene i tvistemålsloven så langt de passer.
§ 9-9. Vedtak og begrunnelse.
Vedtaket skal treffes snarest mulig etter forhandlingsmøtet. Vedtaket skal begrunnes etter reglene i tvistemålsloven om begrunnelse av dommer.
I meldingen om vedtaket skal det gjøres oppmerksom på overprøvingsadgangen etter § 9-10.
§ 9-10. Overprøving av fylkesnemndas vedtak.
Nemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten. Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål gjelder § 8-3 annet ledd.
Herreds- eller byretten skal settes med to meddommere oppnevnt av dommeren. Oppnevner dommeren lege meddommere, skal disse utpekes av det alminnelige utvalg.
Fristen for å reise søksmål er to måneder fra den dag den som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket. Dersom han eller hun ikke overholder fristen, kan det gis oppreisning etter reglene i domstolloven.
Anke over herreds- eller byrettens dom hører under lagmannsretten. Lagmannsretten skal settes med to fagkyndige og to lege meddommere som retten utpeker. De lege meddommere utpekes fra det alminnelige utvalg.
For øvrig gjelder tvistemålsloven kapittel 33 tilsvarende ved overprøving av disse sakene.
§ 9-11. Endringer i fylkesnemndas vedtak.
Krav fra den private part om endringer i fylkesnemndas vedtak kan avgjøres av fylkesnemndas leder uten muntlig forhandling dersom han finner at det ikke er lagt fram nye opplysninger av betydning.
§ 9-12. Forskrifter om saksbehandlingen.
Kongen kan gi utfyllende forskrifter om saksbehandlingen.
Kapittel 10. Om ansvaret for å gi hjelp etter loven
§ 10-1. Oppholdskommunens ansvar.
Sosialtjenesten skal yte tjenester etter denne loven til alle som oppholder seg i kommunen.
For den som oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester skal tjenestene likevel ytes av sosialtjenesten i den kommune som var oppholdskommune forut for inntaket i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjeneste. Dette gjelder også ytelser før utskrivingen i forbindelse med utskriving og etablering. Etter utskrivingen skal de sosiale tjenester ytes av sosialtjenesten i den kommune der vedkommende tar opphold, men utgiftene kan kreves refundert av oppholdskommunen forut for inntaket i institusjonen eller boligen med heldøgns omsorgstjeneste.
§ 10-2. Fylkeskommunens ansvar.
Fylkeskommunen skal yte institusjonstjenester og tilknyttede spesialisttjenester etter denne loven til alle som oppholder seg i fylket.
§ 10-3. Avgjørelse av tvister.
Oppstår det tvist mellom kommuner eller fylkeskommuner om anvendelsen av §§ 10-1 § 10-2, kan kommunene kreve at fylkesmannen avgjør tvisten. Departementet kan gi nærmere regler om behandlingsmåten.
§ 10-4. Ansvaret for å reise tvangssak.
Ansvaret for å reise sak etter § 6-2 har sosialtjenesten i den kommune der rusmiddelmisbrukeren oppholder seg. Ved avtale mellom sosialtjenesten i de berørte kommuner kan ansvaret overføres til en annen kommune som rusmiddelmisbrukeren har tilknytning til.