Jfr. ftrl. § 1 nr.6.
Kapittel 1. Lovens virkeområde, definisjoner
§ 1. Lovens virkeområde.
Loven gjelder ved personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i riket.
Kongen kan gi nærmere regler om virkeområdet, herunder om lovens anvendelse på
a) norske arbeidsgivere i utlandet,
b) utenlandske arbeidsgivere i Norge,
c) arbeidstakere på skip, boreplattformer o.l.
§ 2. Definisjoner.
I loven menes med
a) arbeidsgiver: det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste,
b) arbeidstaker: enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste, herunder ombudsmann i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i fengselsvesenets anstalter, i helseinstitusjoner e.l.
Kapittel 2. Yrkesskadeforsikring
§ 3. Plikt til å tegne yrkesskadeforsikring.
Arbeidsgivere plikter å tegne forsikring (yrkesskadeforsikring) til dekning av yrkesskade og yrkessykdom som nevnt i kapittel 3. Yrkesskadeforsikringen skal gi rett til full erstatning uten hensyn til om noen har skyld i skaden.
Staten er unntatt fra forsikringsplikten. Departementet kan samtykke i at kommuner eller fylkeskommuner unnlater å tegne yrkesskadeforsikring.
Arbeidstakere i staten eller i en kommune eller fylkeskommune som er unntatt fra forsikringsplikten, kan kreve erstatning for skade som nevnt i kapittel 3 direkte av arbeidsgiveren.
§ 4. Nærmere om yrkesskadeforsikringen.
Yrkesskadeforsikring skal tegnes i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Forsikringsgivere og forsikringsvilkår må godkjennes av Kongen.
Yrkesskadeforsikringen skal i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren anses som en ansvarsforsikring, selv om forsikringstakeren selv ikke er ansvarlig for de skader som dekkes av loven.
§ 5. Direkte krav mot forsikringsgiveren, hvilken forsikringsgiver som svarer.
Yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for skadelidte.
Forsikringsgiveren til den arbeidsgiver som skadelidte har når skaden eller sykdommen blir konstatert, er ansvarlig for å utbetale erstatning etter loven. Dette gjelder selv om skaden må anses forårsaket mens arbeidstakeren var i tjeneste hos en annen arbeidsgiver. En skade anses konstatert på det første tidspunkt da skadelidte enten
a) døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp,
b) første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller
c) første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen.
Dersom arbeidstakeren ikke lenger er i arbeid, svarer forsikringsgiveren til arbeidstakerens siste arbeidsgiver.
§ 6. Opphør av en forsikringsavtale.
Opphører en forsikringsavtale å gjelde svarer forsikringsgiveren likevel inntil ny forsikringsavtale trer i kraft. Forsikringsgiverens ansvar faller likevel bort senest fire måneder etter opphøret av avtalen.
Forsikringsgiveren skal i betalingsvarsel eller oppsigelse gjøre arbeidsgiveren kjent med de følger som manglende forsikring kan ha.
§ 7. Manglende forsikring.
Dersom ingen forsikringsgiver er ansvarlig etter §§ 5 eller 6, svarer de forsikringsgivere som er godkjent i medhold av § 4 første ledd, i fellesskap for arbeidstakerens tap. Forsikringsgiverne er solidarisk ansvarlige. Kongen kan gi nærmere regler om fordelingen av skadesummen mellom dem.
§ 8. Personlig ansvar, regress.
Arbeidsgiveren hefter ikke overfor arbeidstakeren for krav etter loven. Arbeidstakeren kan likevel kreve erstatning etter alminnelige erstatningsregler for skader eller sykdommer som ikke går inn under loven.
Forsikringsgiveren kan kreve regress hos en arbeidsgiver som forsettlig har voldt skaden eller sykdommen. Regressadgangen omfatter også refusjon til folketrygden. Når forsikringsgiverne i fellesskap har utbetalt erstatning etter reglene i § 7, kan de kreve regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld.
Kan arbeidstakeren etter alminnelige erstatningsregler kreve at en tredjeperson erstatter tap som omfattes av loven, inntrer forsikringsgiveren i arbeidstakerens rett overfor denne tredjepersonen.
§ 9. Registreringsplikt, innsynsrett.
Forsikringsgiverne skal registrere krav som følge av yrkesskade og yrkessykdom. Offentlige myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner kan kreve innsyn i registeret for bruk i skadeforebyggende arbeid. Kongen kan gi nærmere regler om registreringen, herunder om at opplysninger av personlig karakter ikke skal registreres, og om taushetsplikt overfor andre enn dem som etter annet punktum har innsynsrett.
Kapittel 3. Skader som skal dekkes av yrkesskadeforsikringen, erstatningens størrelse m.m.
§ 10. Dekningsområdet.
Yrkesskadeforsikringen skal, med de unntak som følger av § 11, dekke skader og sykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.
§ 11. Skader og sykdommer som skal dekkes av forsikringen.
Yrkesskadeforsikringen skal dekke
a) skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade),
b) skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 § 11-4 nr. 1 er likestilt med yrkesskade,
c) annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser.
Skade og sykdom som nevnt i første ledd bokstav b skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet.
Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.
§ 12. Tap som omfattes.
Yrkesskadeforsikringen skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Hvis skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt menerstatning. Loven gjelder ikke oppreisning for skade av ikkeøkonomisk art etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-5.
Yrkesskadeforsikringen skal ved dødsfall gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-5 første ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
§ 13. Erstatningsutmåling.
Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 kap. 3 gjelder så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne lov.
Kongen kan gi regler om utmålingen av erstatning etter loven.
§ 14. Medvirkning.
Erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom arbeidstakeren forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden. Dette skal likevel ikke innskrenke etterlattes rett til erstatning. Skadeserstatnings § 5-1 gjelder tilsvarende så langt den passer.
§ 15. Foreldelse.
Arbeidstakerens krav mot forsikringsgiveren etter loven foreldes etter tre år. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.
Foreldelsesfristene i forsikringsavtale og foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 § 9 gjelder ikke. For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven så langt de passer.
Kapittel 4. Ufravikelighet, saksbehandling, forholdet til andre lover, straff
§ 16. Ufravikelighet.
Avtaler som begrenser arbeidstakeres rettigheter etter loven er ugyldige.
§ 17. Fullmakt til å gi saksbehandlingsregler.
Kongen kan gi regler om behandling og avgjørelse av tvister mellom forsikringsgiveren, forsikringstakeren og/eller skadelidte, herunder om opprettelse av en yrkesskadenemnd og om frist for søksmål om nemndas avgjørelse.
§ 18. Forholdet til andre lover.
Forsikringsavtale gjelder for yrkesskadeforsikringen dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av loven her eller går fram av sammenhengen.
§ 19. Straff.
Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 3 straffes arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten, med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.
Kapittel 5. Ikrafttredelse og overgangsregler
§ 20. Ikrafttredelse.
Loven trer ikraft fra den tid Kongen bestemmer.
§ 21. Overgangsregler.
Loven gjelder ikke for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse.