År 1992 den 30. april ble rett holdt av Asker og Bærum herredsrett, Tinghuset, Sandvika.
Dommer : Dommerfullmektig Merete Smith, m.alm.bem.
Ved stevning av 7. mars 1991 har [A] reist sak mot Memorex Telex A/S v/styrets formann med krav om erstatning for urettmessig avskjedigelse. Memorex Telex har i tilsvar av 19. april 1991 tatt til motmæle og påstått seg frifunnet.
Samtidig har Memorex Telex A/S i medhold av arbeidsmiljølovens § 61 A første ledd annet punktum reist motsøksmål med krav om erstatning for utgifter ved å rekonstruere slettet informasjon og ødelagt dokumentasjon. [A] har i tilsvar til motsøksmålet av 13. mai 1991 tatt til motmæle og påstått seg frifunnet i motsøksmålet.
Hovedforhandling i saken ble holdt 16. og 17. mars 1992. Saksøker møtte med sin prosessfullmektig advokatfullmektig Eirik Djønne og avga forklaring. Saksøkte var representert ved adm. dir. [B], som avga forklaring. Som saksøktes prosessfullmektig møtte advokat Rune Njøs Jacobsen. Det ble hørt syv vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Arbeidsforholdet forløp etter saksøkers opplysninger uten problemer fram til våren 1990. På den tiden kom det ny ledelse i bedriften.
I brev av 23.5.1990 fra adm. dir. [B] (i det følgende "[B]") ble [A] gjort kjent med at ledelsen var kritisk til hans opptreden og han ble gitt en "prøvetid" på en måned for "å vise at du kan endre holdninger og bidra positivt i tråd med vår bedriftskultur". Samtidig ble [A] fratatt all direkte kontakt med kunder.
[A] ble sykemeldt som følge av det som skjedde med ham i Memorex. I brev av 6.9.1990 ble han meddelt at den funksjon han hadde i Memorex var blitt overflødig, og han ble tilbudt stilling som produktansvarlig. Ifølge tilbudet ville lønnen forbli den samme, men han ville miste bonusordningen, samt fri bil og telefon. Memorex gikk etter forespørsel fra [A] med på å opprettholde en bonusordning, men han fikk ikke fortsatt ha fri bil og telefon. [A] avslo da tilbudet om omplassering til ny stilling.
I brev av 17.10.1990 ble [A] oppsagt. I oppsigelsestiden møtte [A] til arbeidet på vanlig måte.
I oppsigelsestiden oppdaget [A] at noen hadde gått inn på hans brukerområde i bedriftens databaserte postsystem. Dette postsystemet er tilknyttet alle andre Memorex Telexbedrifter verden over. [A] fant ut at det var fra [B]s terminal at tilgangen var foretatt. Ved å legge inn en "logg" over hvem som var inne på hans brukerområde, fikk [A] rede på at noen gikk inn på hans brukerområde fra [B]s terminal ved flere anledninger, noe som skjedde i løpet av lunsjpausene eller utenfor vanlig kontortid. [A] skrev da et brev adressert til konsernledelsen i Italia. Brevet ble aldri sendt, men ifølge hans forklaring for retten ble det skrevet for å avsløre hvem som var inne på hans brukerområde fra [B]s terminal. Et par dager senere skrev han et fiktivt svarbrev fra selskapets president til seg selv.
[B], som hadde vært inne på [A]s brukerområde og sett de dokumentene som var lagret der, ble meget oppbragt over det brevet som var adressert til konsernets ledelse. Hun var ikke klar over at brevet ikke var sendt, og hun tok kontakt med sin overordnet i Brussel, som igjen tok kontakt med ledelsen i Italia. Man fant der ut at et slikt brev ikke var sendt fra [A]. Det forhold at [B] hadde tatt kontakt med sine overordnede om brevet, medførte imidlertid at hun måtte forklare seg om dets bakgrunn og innhold til sine overordnede.
[A]s fiktive brev til ledelsen i Italia inneholdt en sterk kritikk av [B].
I brev av 13.11.1990 ble [A] avskjediget. Avskjeden var begrunnet med brudd på lojalitetsplikten og dermed arbeidsavtalen med Memorex, og det ble vist til de brevene [A] hadde forfattet og til hans opptreden da [B] konfronterte ham med det han hadde gjort. [A] begynte i ny stilling i en annen bedrift den 1. januar 1991.
Avskjeden av [A] er urettmessig. [A] krever ikke å bli stående i stillingen, men han krever erstatning.
Avskjeden er begrunnet med illojal opptreden overfor bedrift og kolleger. Det er imidlertid ikke fremkommet bevis for at [A] har opptrådt illojalt. Den eneste som har gitt uttrykk for at [A] er illojal er en tidligere kollega, men han knyttet karakteristikken til forhold mellom [A] og ham selv. [A] generelle skepsis overfor de stadig nye utenlandske ledere som Memorex hadde tidligere, ble delt av andre ansatte i bedriften. [A] ga heller ikke uttrykk for sin skepsis i noe større grad enn andre ansatte. Tidligere administrerende direktør Finn Palmyr har i retten forklart at han ikke hadde mottatt noen klager på [A]. Dette vitnet imøtegikk også at det skulle ha vært samarbeidsproblemer mellom ham og [A]. Det er ikke omtvistet at [A] var en dyktig fagperson.
Det er oppgitt at episoden med det databaserte postsystemet var den direkte foranledningen til avskjeden, og forholdet er av saksøkte blitt karakterisert som straffbar injurie. Dersom man åpner andres låste gjemmer og finner lapper med antatt injurierende innhold mot seg selv, kan dette ikke anses som en fremsatt injurie. De fiktive brevene lå på en fil på [A]s brukerområde på dataanlegget som bare [A] skulle ha adgang til. [A] kan ikke lastes for at [B] tok seg til rette ved å fremskaffe passord og at hun deretter gikk inn på [A]s område og leste tekstene. I alle tilfelle må episoden anses for å være fremkalt av [B] selv ved utilbørlig atferd.
Innholdet i de fiktive brevene er ikke viktig, idet det først er blitt kjent ved at [B] selv har presentert det overfor andre i konsernet og for retten. [A] har kun ivaretatt sine interesser etter den usikkerhet som oppstod etter at han oppdaget at noen "snoket" fra [B]s terminal. [A] var ikke kjent med den praksis som var i Memorex og som innebar at ledelsen hadde kjennskap til passordet til den enkelte bruker av det databaserte postsystemet.
[B] har forklart at hennes inngang på [A]s brukerområde var rutine. Det skjedde imidlertid på et tidspunkt da hun visste at [A] ikke var til stede, og inngangen hadde konsentrasjon i tiden etter oppsigelsen og fram til avskjeden. Dersom hennes motiv var å hindre aktiviteter som var skadelig for bedriften, burde hun heller frattatt [A] adgangen til systemet. [A] har forklart at han oppfattet hennes "snoking" som forsøk på å få noe på ham. [B] foretok sin inngang skjult - hun fortalte ikke [A] om det, hverken på forhånd eller i ettertid. Det står ikke til troende at hennes aktivitet var saklig begrunnet. I tilfelle kunne hun ha spurt [A] om å overføre informasjon fra hans brukerområde til sitt eget, noe hun gjorde ved en eneste anledning.
Det forholdt at det ble utarbeidet en instruks om bruken av data i Memorex etter forholdet med [A], viser også at [B] kan ikke ha oppfattet situasjonen som kurant.
A0-filen, som er benevnelsen på det området [B] gikk på hos [A], er av privat karakter. Ledelsen har ikke anledning til å gå inn på dette området slik det ble gjort av [B]. Området er passordbeskyttet og det innebærer at det er skaffet seg adgang til data i strid med straffelovens § 145 annet ledd.
Videre er inngangen på [A]s område i strid med det ulovfestede personvern. Det er et inngrep i den personlige integritet. Dette kan sammenlignes med det å få duplikatnøkkel hos vaktmesteren og deretter låse opp kontorskuffen for å gå gjennom dokumenter og papirer i skuffen. Arbeidsgivers opptreden er ikke forståelig og den savner sidestykke i arbeidslivet for øvrig.
Når det gjelder [A]s utsagn da [B] konfronterte ham med notene til og fra konsernledelse, mente han bare å vise til konsekvenser av arbeidsrettslig karakter. [A] hadde ingen intensjoner om å forfølge saken på annen måte. Det var rimelig at han følte seg krenket i en situasjon med inntreden på hans private sfære.
Det foreligger etter dette ingen forhold hos [A] som tilsier at han skal ha foretatt et grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.
Det kritikkverdige forhold ligger på bedriftens side. [A] ble på et spinkelt grunnlag fratatt all kundekontakt, og ledelsen sa til ham at de forventet hans oppsigelse - noe som ble gjort forut for tilbudet om omplassering til ny jobb. Den stilling han ble tilbudt, innebar ikke et seriøst tilbud. Den ville innebære en "vingeklipping" og "bortarkivering". [A] ble utsatt for en utfrysning av ledelsen, slik at han skulle slutte.
Den trakassering [A] har vært utsatt for av arbeidsgiver nådde sin topp ved avskjeden. Avskjeden må derfor kjennes urettmessig. [A] krever ikke å få stillingen tilbake, men han krever erstatning med hjemmel i arbeidsmiljølovens § 66 nr. 3.
[A] har hatt et direkte økonomisk tap på til sammen kr. 65.055,-. Tapet består i tapt arbeidsfortjeneste, bonus og feriepenger i oppsigelsestiden med kr. 52.345,-, tap av fri bil og telefon i samme periode med kr. 9.000,-, samt rentekostnader ved utsettelse av betaling av lån og restskatt med til sammen kr. 3.710,-. [A] krever også erstatning for at han i dag har en vesentlig lavere betalt stilling enn det han hadde i Memorex. I tillegg kreves erstatning for ikke-økonomisk tap med opp til kr. 200.000,-. Saksøker krever 18 % rente på erstatningsbeløpet. For erstatningen for det økonomiske tap er det krevet beregnet rente fra første måned etter forkynnelse av stevningen.
Ved utmålingen av erstatningen må det tas hensyn til at avskjeden har gjort det vanskeligere for [A] å få ny stilling. Databransjen består av et oversiktlig miljø, og det gikk rykter om [A] etter avskjeden. Det må videre tas hensyn til måten arbeidsgiver gikk fram ved avskjeden, den psykiske belastning forholdet har vært for arbeidstaker og det forhold at ledelsen i Memorex hadde til hensikt å få drevet [A] vekk fra bedriften. Det foreligger ikke særlige forhold på arbeidstakersiden som betinger reduksjon av erstatningsbeløpet.
Når det gjelder motsøksmålet, bestrider saksøker kravet. [A] foretok en ordinær opprydning da han ble avskjediget. Han kan ikke huske at [B] ba ham om å la alt bli. [A] har ikke hatt noen skadehensikt ved opprydningen.
Det som ble slettet, var dessuten i sin helhet overført til A3-filen på dataanlegget, og Memorex tok back-up av alt på dette området. Det var ingen som spurte [A] om det forelå back-up av det som ble slettet eller spurte ham om hvilke dokumenter som ble kastet. I alle tilfelle hadde [B] ofte vært inne på hans brukerområde og lest dokumentene som var der i tiden før avskjeden. Hun skulle således ha hatt rimelig oversikt over det materialet som befant seg der. [B] har for øvrig ikke opplyst hvilke dokumenter og informasjon det faktisk ble bruk for av det som var kastet og slettet.
[A] har nedlagt slik påstand,:
2. Memorex Telex A/S v/styrets formann idømmes sakens omkostninger.
2. Memorex Telex A/S v/styrets formann idømmes sakens omkostninger.
Avskjeden av [A] er rettmessig. Av betydning for rettens vurdering er også det som skjedde forut for avskjeden.
Innholdet av [A]s stilling ble endret våren 1990. Ut over sommeren ble det videre klarere for bedriften at sales-support arbeidet var unødvendig. I forbindelsen med omstruktureringen av Memorex' internasjonale organisasjon sommeren 1990 ble det organisert et kompetansesenter i Danmark som skulle bistå Memorex i Norge. Samtidig var det foretatt opplæring av selgerne. [A] har selv gitt uttrykk for at han i perioder hadde lite å gjøre. Bedriften søkte å løse den nye situasjonen ved å tilby [A] omplassering til ny stilling med endret innhold. Stillingen var ment som et reelt alternativ til oppsigelse. Stillingsinnholdet ble også på det tidspunktet akseptert av [A], men han aksepterte ikke stillingen da han ikke fikk fri bil og telefon.
Da [A] ikke aksepterte omplassering til ny stilling, måtte bedriften gå til det skritt å si opp [A].
Avskjeden av [A] er begrunnet i illojal opptreden fra [A]s side. Dette refererer seg til forholdet omkring noten som ble sendt til konsernets ledelse.
Av betydning for vurderingen av dette forholdet, er bruken av det databaserte postsystemet slik det ble praktisert i Memorex. Den måten systemet blir benyttet i andre bedrifter, kan ikke tillegges vekt, idet systemet fungerer forskjellig i de forskjellige bedrifter.
Memorex bestrider [A]s forståelse av hvordan det databaserte postsystemet fungerer. I Memorex kunne overordnet eller kolleger på samme nivå og med samme ansvarsområde gå inn og hente post og dokumenter fra andres brukerområder. Det er likeledes en praksis at ansatte på samme nivå utvekslet passord. Dette ble gjort for at de ansatte skulle få tilgang på informasjon de trengte i sitt arbeid. Dette var allment kjent og akseptert av ansatte i Memorex. Også [A] var kjent med at systemet ble praktisert på denne måten.
[A] har fokusert på at inngangen på hans brukerområde skjedde utenfor kontortiden, men [B] var avhengig av å hente informasjon fra [A]s område nettopp når [A] ikke var til stede. [B] arbeidet ofte om kveldene og i helgene. [B]s inngang på [A]s område var således ikke "snoking" eller overvåking. Det databaserte postsystemet var opprettet for å lette ansattes arbeidssituasjon, ved at informasjon ble distribuert effektivt og rimelig. Det var aldri forutsatt at de ansatte skulle sende hverandre hemmelig informasjon.
[A] har forklart at han skrev notene for å lage en felle for [B]. I seg selv er det en utilbørlig handling å legge en slik felle i stedet for å ta det opp direkte med bedriftsledelsen. Dersom [A] virkelig trodde at det var noen som "snoket" i systemet som ikke hadde rett til det, hadde han plikt til å orientere ledelsen om dette.
Det forhold at han fremsatte meget grove beskyldninger mot [B]s person i noten til konsernledelsen, gjør forholdet desto mer utilbørlig. Det er et grovt misbruk av systemet som sådan og en annen persons navn, uansett hvilket formål [A] hadde med det.
Da [B] oppdaget noten, var hun ukjent med at det dreiet seg om et fiktivt brev, og det medførte en særdeles ubehagelig situasjon for henne. Hun måtte ta opp situasjonen med ledelsen og forklare hva det dreiet seg om.
Også den opptreden [A] utviste på [B]s kontor etter at han ble konfrontert med notene, er et alvorlig forhold. Han uttalte at [B] var "tatt med buksene nede" og at hun "skulle få svi for det for all fremtid". Det var ikke mulig for ledelsen å leve med disse alvorlige utsagn.
Uansett hva retten mener om bruken av det databaserte postsystemet, er det ikke dette som er det sentrale vurderingstema i relasjon til avskjedens rettmessighet. Det er spørsmål om man står overfor et vesentlig brudd på lojalitetsplikten.
[A]s ærekrenkende uttalelser fremsatt i postsystemet, hans fabrikkering av svarnote, samt hans direkte trusler mot [B], gir grunn for avskjed.
Subsidiært gjorde saksøkte gjeldende at avskjeden må opprettholdes som saklig oppsigelse.
For så vidt gjelder [A]s krav på erstatning, mener Memorex at han kun har krav på lønn for den resterende del av oppsigelsestiden. Den ekstra rentebelastningen er for fjerntliggende til å begrunne noen erstatningsplikt. Det er heller ikke grunnlag for erstatning for ikke-økonomisk tap. I alle tilfelle har [A] selv utvist klanderverdig opptreden. I den grad avskjeden har fått publisitet, er det [A] selv som har vært eksponent for dette. Det forhold at [A] har fått redusert lønn i den nye stillingen, er ikke relevant. [A] fikk et tilbud om en ny stilling med samme lønn som han hadde tidligere, som han valgte å avslå.
Når det gjelder motsøksmålet, viste saksøkte til at [A] slettet all informasjon som var tilgjengelig på hans datafiler da han ble avskjediget. Han kastet også dokumenter som fantes på hans kontor. Dette skjedde til tross for at han uttrykkelig var bedt om å la all bedriftsinformasjon ligge urørt slik at Memorex selv kunne gå gjennom dokumenter og informasjon som fantes på hans kontor og i hans datafiler.
Som følge av ødeleggelsene [A] foretok, har Memorex måttet rekonstruere den informasjon som ble slettet og som kunne identifiseres. Resten måtte anses tapt. Kostnader tilknyttet rekonstruksjons- og opprydningsarbeid er skjønnsmessig beregnet til 24.500,-. Tapsberegningen er lagt på et beskjedent nivå.
Memorex Telex A/S v/styrets formann har nedlagt slik påstand:
2. Memorex Telex A/S tilkjennes sakens omkostninger.
2. Memorex Telex A/S tilkjennes sakens omkostninger.
Det retten skal ta stilling til er for det første om avskjedigelsen av [A] er å anse som rettmessig.
I henhold til arbeidsmiljølovens § 66 er vilkåret for at arbeidsgiveren kan avskjedige arbeidstakeren at arbeidstakeren har gjort seg skyldig i "grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen". Avgjørelsen av dette spørsmål vil bero på en helhetsvurdering, hvor ikke bare arbeidstakers forhold har betydning. Memorex opptreden og interesser vil også kunne tillegges vekt, jfr. Evju og Jakhelln m.fl.: "Arbeidsrettslige emner" side 247. Retten kan videre legge vekt på konkrete rimelighetshensyn.
Memorex har som begrunnelse for avskjeden anført den note [A] laget til konsernets ledelse, men ikke sendte, og det fiktive svarbrevet, samt hans opptreden i forbindelse med at [B] konfronterte ham med noten og svarbrevet.
[A] skrev notene til og fra konsernets ledelse på sitt "private" A0-område på det databaserte postsystemet. Av betydning for den vurdering retten skal foreta, er i hvilken grad [B] kan anses for rettmessig å ha hatt adgang til [A]s område. Det er derfor nødvendig å beskrive dette systemet noe nærmere.
Memorex har opplyst at bedriften har to selvstendige og uavhengige datasystemer tilgjengelig for sine ansatte. Det ene er et tekstbehandlingssystem (Word Perfect) som bare benyttes av det norske selskapet og som benyttes til de ansattes ordinære arbeidsoppgaver, herunder skriving av brev og dokumenter. Det er her mulig å beskytte de dokumenter som ligger innenfor et brukerområde av tekstbehandlingssystemet slik at ingen andre får innsyn.
Memorex har videre opplyst at det andre systemet er et databasert postsystem som er tilkoblet alle Memorex bedrifter verden over. Dette "postnettet" er etter det Memorex anfører, effektiv, hurtig og billig formidling av informasjon innenfor det internasjonale Memorex systemet. De som har behov for å bruke dette postsystemet, gis autorisasjon til å benytte systemet av en overordnet. I Memorex i Norge er det administrerende direktør som er gitt myndighet til å utstede slik brukerautorisasjon. Dette gjøres ved at den ansatte får tildelt en brukeridentifikasjon og passord som må tastes inn hver gang postsystemet skal benyttes. Passordet kan endres av den enkelte bruker, men den systemansvarlige vil kunne finne fram til det nye passordet. Det finnes ulike typer autorisasjonsstatus, og denne status bestemmer hvilken informasjon den ansatte skal ha adgang til. Systemet fungerer derfor også som en form for sikkerhetsklarering. [A] var autorisert til å motta all informasjon relatert til de stormaskiner han var produktansvarlig for i Norge.
Innenfor postsystemet var det ulike filer, bl.a. A0-filen og A3-filen. I brukerveiledningen for den type postsystem som Memorex har og som er fremlagt for retten av saksøker, er A0-filen beskrevet som "privat". Det er videre angitt at ingen andre kan få inngang på dette området med mindre de har lese/skrive-tilgang til den aktuelle disk. I henhold til forklaring gitt av vitner som arbeider i andre bedrifter som har samme postsystem som Memorex, er A0-filen et privat område, og ingen andre skal ha tilgang til dette området. Memorex har anført at VM-systemet fungerer forskjellig i ulike bedrifter, men Memorex har ikke bestridt at A0-filen også hos dem har vært beskrevet som et privat brukerområde. A3-filen er imidlertid ikke ansett å være "privat".
Når det gjelder Memorex' bruk av postsystemet, har selskapet vist til at det på den enkeltes brukerområde kan være lagret informasjon som andre ansatte kan ha bruk for og som ikke finnes andre steder. I tillegg er det gjort gjeldende at denne informasjonen er firmaeiendom, og den ansattes disposisjonsrett over informasjonen vil være begrenset og underlagt arbeidsgivers instruksjonsrett. [B] har begrunnet sin inngang på [A]s brukerområde nettopp med at hun hadde behov for den informasjon som lå der, og at den ikke fantes andre steder. Også en annen ansatt i Memorex har gitt uttrykk for at han ved en anledning gikk inn på [A]s brukerområde fordi han hadde behov for informasjon som lå der.
Etter rettens oppfatning er det ikke tvilsomt at bedriften må ha adgang til bedriftsinformasjon som finnes på de ansattes "åpne" brukerområder. Dette vil måtte kunne sammenlignes med bedriftsinformasjon som finnes i ordinære dokumenter inne på den enkeltes kontor. Spørsmålet er imidlertid om bedriften har den samme rett når det er opprettet brukerområder som er angitt/beskrevet som "private".
Som et utgangspunkt må bedriften ha anledning til å gå inn på den enkeltes private brukerområde dersom bedriften har fastsatt regler eller instruks som gir ledelsen en slik rett, og de ansatte er kjent med disse reglene. I Memorex forelå det imidlertid på det aktuelle tidspunkt ingen skriftlige regler eller instruks om ledelsens tilgang til den enkelte ansattes brukerområde. Memorex har imidlertid gjort gjeldende at det var allment kjent at ledelsen gikk inn på de ansattes brukerområde.
[B] har i retten forklart at det var vanlig i Memorex at man gikk inn på andres brukerområde. Ansatte som arbeidet innenfor samme brukerområde, utvekslet passord, slik at de kunne gå inn og hente informasjon på hverandres brukerområde dersom man skulle være borte. Finn Palmyr, tidligere administrerende direktør i Memorex, har bekreftet at han utvekslet passord med [B]. De delte ansvaret som direktør i Norge og hadde således samme arbeidsmessige funksjon. Også andre ansatte i Memorex har forklart at man har utvekslet passord med andre i sin avdeling. Det synes således på det rene at det i hvert fall til en viss grad har forekommet utveksling av passord i Memorex, selv om det fremstår som noe uklart for retten hvilket omfang denne utvekslingen av passord har hatt.
Etter rettens syn er det å utveksle passord og pa den måten gi en annen ansatt anledning til å gå inn på vedkommendes brukerområde, imidlertid noe annet enn det forhold at ledelsen uten å gi informasjon om det eller på annen måte klarere det med den aktuelle arbeidstaker, innhenter passord og brukeridentifikasjon og går inn på arbeidstakerens private A0-fil.
[B] har forklart at dette var vanlig og at det var noe alle i bedriften kjente til. Tidligere administrerende direktør Finn Palmyr har på den annen side forklart at han i løpet av de årene han var ansatt i Memorex ikke kjente til noe tilfelle der man på den måten gikk inn på andres brukerområde. Han hadde aldri hørt, hverken nasjonalt eller internasjonalt i Memorex, at ledelsen hadde tilgang til ansattes passord. Han kjente heller ikke til at man i Brussel hadde tilgang til de ansattes passord. I løpet av sin tid som leder i Memorex ville han aldri gått inn for å se i andres "postkasse". Arne Helgesen, service-ingeniør i Memorex, har også forklart at han ikke kjenner til andre tilfeller enn [A]s, der man har gått inn på ansattes brukerområde uten at man på forhånd har spurt om passordet.
Retten finner på denne bakgrunn å legge til grunn at det ikke var vanlig at ledelsen i Memorex gikk inn på de ansattes brukerområde, i hvert fall ikke på den private A0-filen på den måten [B] gjorde i forhold til [A].
Etter rettens oppfatning må det forhold at ledelsen uten de de ansattes viten går inn på de ansattes "private" område på dataanlegget, anses som et inngrep i den personlige integritet. Retten ser det slik at det er en viktig side ved det ulovfestede personvern at den enkelte er klar over hva andre vet om en selv. Dette innebærer også at en ansatt skal kjenne til hvilke opplysninger og dokumenter arbeidsgiver har tilgang til. Retten finner således at det å gå inn på ansattes private fil på dataanlegget, uten at den ansatte på forhånd blir gjort oppmerksom på det i form av instruks, ved alminnelig kjent praksis eller ved innhenting av samtykke, må regnes som en krenkelse av de krav på beskyttelse av privat informasjon som arbeidstaker må ha overfor arbeidsgiver.
Den måten [B] gikk inn på [A]s område på bærer for øvrig preg av at hun ønsket å overvåke [A]. Hun har selv bekreftet at hennes inngang stort sett skjedde etter arbeidstidens slutt og at den hadde konsentrasjon i tiden før avskjeden. Dersom det virkelig var avgjørende for henne å få tilgang til den informasjon som var der, kunne hun ha bedt om [A]s passord på forhånd eller bedt om at han overførte informasjon til henne. Hvis det ikke kunne vente, ville det i hvert fall vært naturlig at hun straks det var mulig informerte [A] om den inngang som var funnet sted.
Retten anser etter dette [B]s inngang på [A]s private A0-fil som urettmessig.
Da [B] ikke kan anses for å ha hatt anledning til gå inn på [A]s "private" område, kan heller ikke den informasjon [B] fant der ha betydning som begrunnelse for avskjeden. Retten legger til grunn at [A] ikke hadde til hensikt å sende noten til konsernledelsen.
Notene ville da ikke ha blitt kjent, hverken for [B] eller for konsernledelsen - slik de ble da [B] oppdaget dem og deretter måtte legge dem fram for konsernledelsen. Memorex har gjort gjeldende at avskjeden må anses som rettmessig uansett om [B] finnes å ha hatt anledning til å gå inn på [A]s brukerområde eller ikke, idet [A]s opptreden uansett innebærer et brudd på lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver.
Som en del av underordningsplikten anses arbeidstaker å ha plikt til å opptre lojalt overfor arbeidsgiver ut over selve oppfyllelsen av arbeidsavtalen. [A]s stilling må anses for å ha vært en ansvarsfull og betrodd stilling, noe som medfører at det stilles krav til lojalitet mot bedriften og dens ledelse. [A] burde ha henvendt seg direkte til ledelsen da han ble klar over at noen gikk inn på hans private A0-fil, i stedet for å lage noten og svarbrevet. Hans opptreden må imidlertid anses som en - muligens uheldig reaksjon på en uberettigede opptreden fra [B]s side. Etter rettens syn kan dette i seg selv ikke finnes å være en så vesentlig misligholdelse at forholdet kan berettige avskjed.
Når det dernest gjelder [A]s opptreden overfor [B] da hun tok forholdet opp med ham, finner retten å legge til grunn at [A] sa til [B] at hun "ble tatt med buksene nede" og at han også sa at han skulle gi henne inn. Retten finner [A]s opptreden kritikkverdig. Ordene falt imidlertid i en opphisset sinnstilstand etter at det var oppstått en tilspisset situasjonen mellom de to. Også [B] synes å ha vært meget oppbragt. For øvrig ble uttalelsene ikke brakt videre. Heller ikke dette opptrinnet er etter rettens mening tilstrekkelig grovt til at det kan berettige en så alvorlig reaksjon som avskjedigelse, hverken isolert sett eller sett i sammenheng med [A]s opptreden etter at han oppdaget at noen hadde vært inne på hans private A0-fil.
Retten finner således at avskjedigelsen av [A] er urettmessig.
Memorex har i oppsigelsesbrevet angitt at den stillingen [A] hadde i bedriften var blitt overflødig.
En oppsigelse kan saklig begrunnes i virksomhetens forhold, jfr. arbeidsmiljølovens § 60 nr. 1. Ved avgjørelsen av om en oppsigelse har saklig grunn i rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører arbeidstakeren, jfr. arbeidsmiljølovens § 60 nr. 2. Dersom virksomheten, ut fra en bedriftsøkonomisk vurdering, ikke lenger har behov for vedkommende arbeidsplass, er dette i utgangspunktet alltid generelt sett saklig grunn til oppsigelse. Dette gjelder uansett om tiltaket er nødvendig for at virksomheten skal "overleve" eller er ønskelig for å øke overskuddet, jfr. Evju og Jakhelln m.fl.: "Arbeids-rettslige emner" side 249. Det er således opp til Memorex å avgjøre hvilke stillinger bedriften til enhver tid skal ha.
Retten finner etter bevisførselen å legge til grunn at det i 1990 ble foretatt en omorganisering internasjonalt i Memorex, noe som medførte at flere av de arbeidsoppgavene [A] hadde ble utført av andre i organisasjonen. Det ble bygget opp kompetansentra i København og Belgia som skulle bistå salgsarbeidet i Norge. Store deler av den eksternt rettet virksomheten [A] tidligere hadde hatt ansvaret for, ble etter omorganiseringen utført herfra. Eigil Gundersen, som er ansatt som salgskonsulent i Memorex, bekreftet overfor retten at Memorex Norge nå har salgssupport fra utlandet og at dette fungerer. Videre var etter hvert selgerne i Memorex blitt opplært, slik at det heller ikke var samme behov for [A] i denne funksjonen. Retten viser for øvrig til at [A] innrømmet at det våren 1990 hendte at han ikke hadde tilstrekkelig å gjøre.
Da det viste seg at det ikke lenger var arbeidsoppgaver til å fylle den stilling [A] hadde, ble han tilbudt en ny stilling i organisasjonen. Denne stillingen var riktignok ikke like interessant og utfordrende som den han tidligere hadde, men han ble i det all vesentlige tilbudt samme lønnsbetingelser som han hadde tidligere. Den nye stillingen må, slik retten ser det, anses å være tilbud om annet passende arbeid, og Memorex har ved tilbudet oppfylt sin omplasseringsplikt i henhold til arbeidsmiljølovens § 60 nr. 2.
[A] har gjort gjeldende at den reelle grunnen til oppsigelsen var at ledelsen ikke lenger ønsket ham i bedriften. Det er Memorex' reelle grunner for oppsigelsen, og ikke de anførte, som er avgjørende ved vurderingen av om det foreligger saklig oppsigelse. Riktignok ble det ut over våren og sommeren 1990 et vanskelig forhold mellom [A] og [B]. Retten finner imidlertid etter bevisførselen ikke tilstrekkelige holdepunkter for å kunne fastslå at det var dette motsetningsforholdet som var den reelle årsaken til oppsigelsen. Retten viser her også til at Memorex tilbød [A] en ny stilling - og bedriften var villig til å etterkomme de vesentligste av de krav [A] på det tidspunktet satte til den nye stillingen.
Retten finner etter en helhetsvurdering hvor også Memorex' behov og de ulemper oppsigelsen ville innebære for [A] er hensyntatt, at oppsigelsen må anses som saklig begrunnet i virksomhetens forhold. Da retten er kommet til at Memorex' oppsigelse av [A] ved brev av 17.10.1990 er saklig, er det ikke grunn for retten til å ta stilling til saksøktes subsidiære anførsel om at [A] også kunne sies opp med begrunnelse i forholdene i omkring notene han senere skrev til og fra konsernledelsen i Italia.
Avskjedigelsen av [A] er urettmessig, og han har da krav på erstatning i henhold til arbeidsmiljølovens § 66 nr. 5. Erstatningen skal fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig.
[A] ble oppsagt med virkning fra 1.11.1990, og oppsigelsestiden var 3 måneder. Han ble ansatt i ny stilling den 1. januar 1991, og han har krevet erstatning for lønnstapet fram til dette. [A]s økonomiske tap består da i tap av lønn fra 13.11.90, som var avskjedstidspunktet, til 1.1.1991, dvs. halvannen måned. Lønnstapet i denne perioden er av [A] oppgitt å være kr. 37.500,-, og retten finner å legge dette til grunn. Videre har [A] oppgitt å ha hatt et bonustap på ca. kr. 10.000, og tap av fri bil og bensin til kr. 9.000,-. Feriepenger av lønn og bonus utgjør kr. 2.500,-. Retten finner også å legge disse beløp til grunn.
[A] har videre krevet erstatning for ekstra renteutgifter han har hatt ved at han ikke var i stand til å betale lån og restskatt ved forfall som resultat av at lønnsinntektene uteble. Avskjeden medførte for [A] at lønnsinntekten hans med ett falt bort. Dette var ikke noe han kunne planlegge på forhånd, og det synes ikke usannsynlig at inntektsbortfallet medførte at han fikk et akutt likviditetsproblem. Dette innebar at han måtte utsette betaling av avdrag og renter på lån og restskatt. Etter rettens oppfatning er dette et adekvat tap som følge av avskjeden og derved inntektsbortfallet, og han tilkjennes erstatning for tapet. Tapet utgjør etter det [A] har angitt kr. 3.710,-, og retten legger dette beløpet til grunn.
[A] kan derimot ikke få medhold i sitt krav om erstatning for at han nå har en stilling med vesentlig lavere lønn enn den han hadde i Memorex. Retten har kommet oppsigelsen av ham var saklig, og Memorex har da ikke plikt til å betale ham lønn ut over oppsigelsestiden. Retten bemerker for øvrig at [A] før han ble oppsagt ble tilbudt omplassering til en ny stilling i Memorex med den samme inntekten han hadde tidligere. Han fikk også forhandlet seg fram til å beholde en bonusordning. Riktignok ville han ikke lenger få fri bil og telefon, men dette skyldtes at den nye stillingen ikke ville innebære en type arbeid som var utadrettet som den stillingen han hittil hadde hatt. Det var da heller ikke naturlig at bedriften dekket hans utgifter til bil og telefon.
Memorex må således betale [A] erstatning for økonomisk tap på til sammen kr. 65.055,-.
Retten finner videre å tilkjenne [A] erstatning for hans ikke-økonomisk tap. Den urettmessige avskjeden innebar en stor belastning for [A]. Databransjen består av et forholdsvis lite miljø, og en avskjedigelse blir lett alminnelig kjent. Retten finner etter bevisførselen imidlertid ikke å legge til grunn at Memorex har deltatt i noen form for bakvaskelseskampanje av [A], som [A] har hevdet. På den annens side har retten lagt vekt på [A]s egen opptreden i saken, som er funnet kritikkverdig. Etter en samlet vurdering settes erstatning for ikke-økonomisk tap til kr. 20.000,-.
I tillegg må Memorex betale 18 % rente av erstatningen for det økonomiske tap regnet fra en måned etter forkynnelse av stevningen, dvs. 22.4.1991.
Det spørsmål retten skal ta stilling til i motsøksmålet er i hvilken grad [A] har påført Memorex et erstatningsbetingende tap som følge av at han ved avskjedigelsen slettet informasjon fra sitt brukerområde. [A] har gjort gjeldende at han bare foretok en ordinær opprydning, og at han derfor ikke er erstatningsansvarlig.
Retten ser det slik at [A] hadde plikt til å la all informasjon som kunne være av betydning for bedriften, være igjen da han forlot sin arbeidsplass ved avskjedigelsen. Det kan imidlertid ikke ha vært nødvendig at han lot alt ligge igjen, dersom han antok at det ikke var av interesse.
[B] kunne for retten ikke gi noen opplysninger om hvor mye av det materialet som ble rekonstruert, som virkelig var nødvendig informasjon for Memorex. Retten finner imidlertid å legge til grunn at [A] har slettet mer fra dataanlegget, samt kastet mer dokumentasjon, enn det han burde. Han har selv sagt at han slettet all informasjon som lå tilgjengelig på hans datafiler. Retten finner det lite troverdig at alt dette var foreldet informasjon. Med hensyn til det skriftlige materialet, synes det mer usikkert om hvor stor del av det som ble kastet som var dokumentasjon bedriften hadde bruk for. Retten legger likevel til grunn at Memorex på bakgrunn av den måten [A] forlot bedriften på, hadde grunn til å tro at han hadde kastet skriftlig informasjon som kunne være av betydning. Retten finner således at [A] opptrådte uaktsomt.
Memorex har angitt at selskapet for det første har hatt utgifter til kostnader i forbindelse med rekonstruering av makulerte dokumenter, herunder telefon til ansatte verden over for å få tilsendt nytt materiale til kr. 5.000,-, samt tap av slides og dokumenter som fantes på [A]s kontor til kr. 3.000,-. Videre er det angitt internkostnader for å kartlegge ødeleggelsen og finne ut hvor og hvordan dette kunne rekonstrueres, til kr. 10.000,-. Alle beløpene er skjønnsmessig fastsatt. Det synes for retten som Memorex til dels har oppført det samme arbeidet flere ganger. [B]s forklaring for retten klargjorde ikke dette noe ytterligere, idet hun til dels hadde motstridende forklaringer ved nærmere spørsmål. Retten finner skjønnsmessig å fastsette omkostningene ved rekonstruering og sending av de dokumentene [A] hadde kastet, til kr. 13.000,-.
Videre har Memorex angitt kostnader i forbindelse med å ta back-up i Brussel av det som var slettet fra dataanlegget på til sammen kr. 6.500,-. Arbeidet med å ta back-up av det som ble slettet, har vært en reell utgift. Riktignok kan det settes spørsmålstegn om det i det hele tatt var nødvendig å foreta en slik back-up. [B] har selv forklart at hun flere ganger var inne på [A]s brukerområde i tiden før han ble avskjediget, og hun må således ha hatt en forholdsvis god oversikt over hvilket materiale [A] hadde på sitt området. Det skulle derfor ikke være vanskelig å få tak i dette materialet fra de kilder i konsernet som opprinnelig hadde sendt dette til [A]. Retten finner likevel at det for Memorex var av betydning å være sikker på at man fikk innhentet all informasjon som kunne være slettet og at det derfor var nødvendig å foreta en back-up. På bakgrunn av den måten [A] hadde forlatt Memorex, finner retten det forståelig at ikke [B] tok kontakt med [A] for å undersøke om han hadde overført noen av dokumentene til noen andre filer, eller om dokumentene på annen måte kunne hentes fram. [A] må således erstatte Memorex de omkostningene de har hatt ved å foreta back-up med kr. 6.500,-.
[A] må etter dette betale erstatning til Memorex med kr. 19.500,-. I tillegg kommer 18 % rente fra en måned etter forkynnelse av stevningen i motsøksmålet, dvs. 25.5.1991
I morsøksmplet er saken også dels vunnet og dels tapt, idet saksøte er blitt tilkjent erstatning, men ikke for et så stort beløp som krevet. Også i motsøksmålet finner rette å la hver av partene bære sine saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens § 174 første ledd.
-kronersektifemtusenogfemtifem- beregnes 18 -atten- prosent rente p.a. fra 22.4.1991 og til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Merete Smith
dfm.